Om Riesenschnauzeren

Riesenschnauzeren er den største av schnauzerene. Den har en kvadratisk kropp, der mankehøyden omtrent tilsvarer kroppslengden. Hodelengden tilsvarer halve lengden fra manken til haleansatsen. Skulderhøyden er cirka 60-70 cm og vekten ligger normalt omkring 35-49 kg. Den finnes i fargene sort og salt-og-pepper.

 

Bruksområde

Riesenschnauzer er en typisk brukshund på alle måter, og som sådan er den mye benyttet som kløvhund og trekkhund. Den blir ofte benyttet som tjenestehund, både hos politiet og i forsvaret. Rasen regnes også som en ypperlig vakthund og en god familiehund. Den egner seg også meget godt som redningshund og lavinehund, pga. sitt pågangsmot og høye arbeidslyst.

I tidligere tider ble den i visse deler av Tyskland mest brukt som gårdshund, og da spesielt som stallhund og vognhund. Under 2. verdenskrig ble Riesenschnauzeren brukt som patruljehund på den tyske jernbanen.

En voksen riesenschnauzer har ekstrem utholdenhet og styrke, helt på høyde med polarhunder og andre muskelbunter, og elsker å trekke både skiløpere, pulk og vogn. Rasen var sterkt dominerende i hundekjøring nordisk stil til ut på 1980-tallet. Den tapte da terreng i forhold til de langt raskere nye kryssningne av bl.a. vorsteh og greyhound som da ble avlet frem. Rasen opplevde da en ganske markant nedgang i popularitet, men den er fortsatt en helt fantastisk trekkund for hobbybruk.

Lynne og væremåte.

Riesenschnauzer passer best som familiehund for erfarne, aktive mennesker. Rasen regnes som uredd, stødig, selvstendig, pågående og utholdende. Den trenger tydelige rammer og rikelig med mosjon og utfordringer for å trives maksimalt og bli en harmonisk familiehund. Riesenschnauzeren har et urettferdig rykte som en sta og stri hund som er relativt vanskelig å trene i f.eks. lydighetsøvelser. Denne misoppfatningen kan skyldes at den tåler ekstreme påkjenninger, har en veldig høy smerteterskel og at man derfor ikke kommer særlig lett igjennom med fysiske avstraffelser. Gammeldagse dressurmetoder med fysisk straff vil derfor fungere dårlig. Med riktig bruk av positiv forsterkning, altså belønning i form av godbiter eller lek, vil man imidlertid fort oppdage at dette er en rase som elsker å jobbe, lærer kjempefort, er løsningsorientert og lettlært. Riesenschnauzer egner seg utmerket til alle former for hundesport og -arbeid såfremt man legger opp treningen etter de riktige prinsipper. F.eks. vil man komme svært langt med klikkertrening av en riesenschnauzer.

Rasen har et naturlig vokterinstinkt og er ofte litt skeptisk til fremmede. Det er ikke en god ide å plassere en riesenschnauzer i en hundegård og la den stå der hele dagen og la den få bjeffe på alle som går forbi, da dette kan virke svært selvforsterkende og trigge vokterinnstinktet til et nivå som gjør at den med sin voksne størrelse kan bli farlig. Den lar seg imidlertid lett sosialisere, og hvis man tar den med over alt og lar den møte masse mennesker i ulike situasjoner som valp, vil den fremstå som både sosial, trivelig og glad hund, som gjerne hilser på alle mennesker med en ivrig og høyt logrende hale.

Riesenschnauzeren er en lojal og hengiven førerorientert hund som trives best i nærheten av sin familie, og det skal mye til for at den stikker langt avgårde. Den kan så klart, som alle andre hunder, finne på å følge etter et rådyr eller en annen hund, men kommer som regel snart tilbake. Å få en riesenschnauzer til å alltid dilte fornøyd ved siden av deg når du går på tur er normalt ingen sak. Hvis du trener godt og riktig vil det også være fullt mulig å få til en 100% bombesikker innkalling.

Riesenschnauzere elsker vann. Den benytter gjerne anledningen til å legge seg ned i bekker og dammer og tar seg gjerne en svømmetur. Med sin gode pels tåler den også kulde godt, og er en ypperlig trekkhund.

Den regnes med i gruppen Pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder (FCI gruppe 2) (se liste over hunderaser) og har en opprinnelse som stallhund og gårdshund. Den er normalt oppmerksom (lettlært), hardt arbeidende og tåler godt stress. Riesenschnauzer har et moderat jaktinstinkt men et relativt godt gjeterinstinkt og vil kunne oppnå brukbare resultater på gjeterkåringer hvis man trener målrettet på dette. I møte med sauer vil den som regel stoppe og bjeffe til sauene springer vekk, og så returnere til sin eier heller enn å jage sauene.

Kopiert fra Wikipedia